Synet ble aldri det samme etter hjernerystelsen

Tekst: Christine Kristoffersen | Min hjernehelse og Thea Bårdsdatter Foslie  | Foto: Christine Kristoffersen 

 

 

Heidi Engelhardt-Bergsjø (48) fra Hemnes pleide å elske friluftsliv og hester. I 2013 var hun på tidenes familietur til Lifjell i Telemark: Mil på mil med lyngkledd snaufjell. Ikke et menneske i sikte bortsett fra familien på to voksne, tre barn og tre hester. Tvillingene var nettopp fylt fire år, eldstemann var seks. To av hestene ble brukt til å bære telt og utstyr, ponnien var med så barna kunne ri på den. 

På vei hjem fra fjellet skjedde det noe. To kilometer før de kom til bilen måtte de krysse ei elv. Heidi valgte å krysse elva med den ene hesten i leietau bak seg. Mens hun kikket etter den andre hesten som gikk løs foran, tok hesten bak henne sats og hoppet ut av elva. Dermed traff den ene kløvveska Heidi med full kraft i ryggen. Hun ble kastet fremover og landet på hodet i en stor stein. 

Kulen hun fikk i panna var på størrelse med en halv tennisball. I stedet for å kjøre hjemover oppsøkte familien nærmeste legevakt.  

– Legen sa at dette gikk helt sikkert fint, det var bare å fortsette på hjemturen og leve som før, forteller Heidi. 

Noen dager senere merket hun de første symptomene. Ved et par anledninger ble det vanskelig å se klart, og hun ble merkelig tung i hodet. Men siden legen hadde sagt at hun bare skulle leve som normalt, fortsatte hun alle gjøremål som før. 

 

Noe er galt med synet 

Halvannen uke etter ulykken er hun tilbake på jobb. Men noe er galt. Øynene hennes nekter å fokusere på tekst, enten det er på papir eller skjerm. Heidi ringer fastlegen og får en time dagen etter.  

– Du har fått post-commotio syndrom, forklarer legen. – Det vil si en hjernerystelse som ikke har gått over. Vanligvis greier hjernen å reparere seg selv, men noen ganger får den det ikke til. 

Heidi blir sykemeldt, men hvile hjelper ikke. Symptomene blir verre for hver dag som går. Hun blir ekstremt lyd- og lys-sensitiv og må gå med øreklokker for å verne seg. Hun tåler heller ikke berøring. Mange dager er hun ute av stand til å fungere. Hun får etter hvert problemer med øynene, som ikke lenger klarer å fokusere på bevegelse av noe slag. Dette fører igjen til at koordinasjon og normal gange svikter. På det verste kunne hun ikke gå lenger enn 500 meter før øynene sluttet å virke, og noen ganger mye kortere. 

- Min oppfatning er at synet, eller rettere sagt øyefunksjoner, får alt for lite oppmerksomhet i forbindelse med hjernerystelse, og antagelig mange andre hjernerelaterte problemer også, sier Heidi. 

Hun var hos flere nevrologer, men ingen hadde noen behandling å tilby mot symptomene. De sa at en liten prosent av dem som får hjernerystelse aldri blir friske igjen.  

- Fra 2013-2019 var jeg i kontakt med 23 forskjellige leger og spesialister innen skolemedisinen for å prøve å få hjelp, forteller Heidi. 

 

For sent i gang 

Ingen fortalte Heidi om at det fantes synsrehabilitering som, hvis man kommer fort nok i gang med det etter hodeskade, kan være med på å minske noe av synsforstyrrelsene. Først to år etter ulykken kom hun ved en tilfeldighet over en kiropraktor som holdt på med det. Heidi gikk i gang med full iver.  

- Problemet var at jeg kom for sent i gang. Det offentlige helsevesenet hadde ingenting å tilby når det gjaldt synsforstyrrelsene. Ikke engang da jeg var til utredning på Rikshospitalet fikk dette noen oppmerksomhet. Synsproblemene hadde fått vokse ukontrollert.    

Sliter fortsatt 

12 år etter ulykken er opplever Heidi fortsatt problemer med synet. Hun er helt ute av stand til å styre bevegelse på skjerm, som når man for eksempel skal spille et dataspill.  

- Jeg blir svimmel nærmest idet jeg får kontrollen i hendene og setter øynene på skjermen, forteller hun.  

Også deler av hestetreningen, som er en av hennes store gleder, har blitt utfordrende på grunn av synet.  

- Hvis en hest går i sirkel rundt meg og jeg skal flytte meg rundt mens jeg ser på hesten, så slutter øynene mine å virke. Først blir synet uklart, deretter klarer jeg ikke å se, forklarer hun.  

Heldigvis fungerer hun stort sett normalt i hverdagen, men hun kan ikke kjøre bil på lengre avstander, og sliter fortsatt med aktiviteter som utfordrer balansen.  

- Jeg har klart å trene meg opp til å ri igjen, men være i båt, sykle og gå på ski har jeg ennå ikke klart å komme i gang med uten å få problemer. 

I ettertid av opplevelsen sin har hun blitt svært opptatt av at personer som opplever hodeskader og hjernerystelse må få oppfølging av synet sitt.  

- Slik jeg opplevde det, og senere har lært, hadde ikke problemene med øynene bare med synet å gjøre. De var knyttet til så å si alle de andre problemene også. Som at jeg fikk balanseproblemer av en kort svømmetur, til lydsensitiviteten, til sensitiviteten for berøring. Svært mye var koblet til evnen til å orientere seg i rommet, der øynene har en svært viktig rolle.  

Skrev bok  

Heidi har skrevet en bok om hvordan livet ble totalt forandret etter at hun fikk hjernerystelse, og om kampen for å bli frisk igjen. Den heter «Rystet». Der forteller hun om fortvilelsen og avmakten som oppstår når man ikke finner hjelp noe sted, men også om veien mot et bedre liv når rehabiliteringen endelig kom i gang.  

– Jeg oppdaget at det er store, sorte hull i helsevesenet på dette viktige området. Det må vi gjøre noe med. Det fins mye kunnskap om hjernerystelse. Jeg mener at den kunnskapen må tas i bruk! Man må behandle hjernerystelsespasienter som ikke blir friske – ikke bare overlate dem til seg selv. Ulykken preger fortsatt hver dag av livet mitt, sier Heidi Engelhardt-Bergsjø. 

 

Ved Hurdal syn- og mestringssenter tilbys en helt unik kursrekke for personer med hjernerelaterte synsvansker. Kursrekken består av et startkurs og to påbygningskurs. Du kan lese mer om disse kursene på s. 13 og 14 i vår kurskatalog her: https://www.blindeforbundet.no/om-blindeforbundet/brosjyrer/kurskatalogen-2025

Deler av artikkelen har tidligere stått på trykk i printutgaven av Min hjernehelse 2024.